Bankenes enorme PR-apparat spiller på folks konformitetsbehov for å få dem til å binde renten, mener Arctic PR-partner Paal Espen Hambre.
”Fem ganger flere velger fastrente” stod det å lese over
hele forsiden på Aftenposten nylig. En rekke store og små mediekanaler landet
over fulgte opp saken, og plutselig var det på alles lepper. Like etter kunne
TV2-nyhetene melde at ”Nå binder også Olav Thon renten!”.
Jeg var selv utenlands da dette skjedde, og hadde egentlig
ikke fått med meg de aktuelle sakene. Men da min bedre halvdel plutselig spurte
meg om ikke vi også snart skulle binde renten, skjønte jeg raskt hvilke PR-krefter
som var i sving, og gjorde et dykk ned i mediearkivene.
Medietrykket rundt fastrente oppstod i kjølvannet av flere
utspill og pressemeldinger fra en rekke større banker, hvor gjennomgangstemaet
var at nordmenn går mann av huse for å binde renten. Årsaken er naturligvis det
rekordlave nivået på fastrente som følge av usikkerheten i verdensøkonomien.
Som PR-rådgiver er jeg i utgangspunktet en soleklar
tilhenger av at bedrifter, organisasjoner og offentlige etater kan og skal
bruke de PR- og markedsmessige virkemidler de har til rådighet for å justere
sitt omdømme samt nå sine mål. Men i dette tilfellet synes jeg bankenes
PR-virksomhet er på kanten. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.
- Vi opplever for tiden en vanvittig etterspørsel etter
fastrente, sa en av de såkalte forbrukerøkonomene til Aftenposten. Denne typen
uttalelser er del av en velkjent PR-strategi som spiller på menneskenes iboende
trang til konformitet.
Når jeg betegner vedkommende som ”såkalt” forbrukerøkonom,
så har det for øvrig med å gjøre at jeg synes betegnelsen i seg selv er
misvisende. Årsaken er at den gir assosiasjoner til en uavhengig funksjon hvis
formål er å gi kundene råd som er til deres eget beste.
Men forbrukerøkonomen og banken som denne jobber for er så
absolutt ikke kundenes venner. Deres jobb er derimot å påvirke kunder og
potensielle kunder i en retning som tjener bankens
beste.
Akkurat på samme måte som at en sjeføkonom i et meglerhus
via sine uttalelser til media legger et best mulig grunnlag for meglerbordets-
eller corporateavdelingens utadrettede kapitalinnhentnings- og salgsvirksomhet.
”-Nå er aksjer råbilige”, ”Sjeføkonom sier: – Løp og kjøp!” er jo klassikere i
så måte.
Poenget er at fast rente aldri har lønt seg i et historisk
perspektiv. De som har tjent på fastrente, er utlånsinstitusjonene, ikke
kundene. Det finnes selvfølgelig unntak som bekrefter regelen, men slik er det
i all hovedsak.
De som derimot burde vurdere å binde renten, er de som av en
eller annen grunn har behov for sterk forutsigbarhet i sin privatøkonomi. Har
du derimot boliglån innenfor en viss sikkerhetsmargin, trygg inntekt, og kanskje
til og med backup i form av penger på bok, aksjefond, eller familie som stiller
opp i en krisesituasjon, er det i velferdslandet Norge liten grunn til å velge
fast rente.
Ingen trær vokser inn i himmelen, ei heller rentenivået,
selv om man nok burde klare en dobling i forhold til dagens nivå, noe de aller
fleste låntakere allerede skal være sjekket opp mot.
Og det er vel dessuten lite med den økonomiske situasjonen
som tilsier at det vil skje veldig mye på dette området i overskuelig fremtid.
Sentralbanksjefen har sågar avlyst alle planlagte renteøkninger i ett år
fremover, selv om det selvfølgelig ikke finnes noen garantier. Pengemarkedsrenten
øker på sin side som følge av urolighetene, likevel utgjør ikke dette alene nødvendigvis stort i en større sammenheng.
Men bankene er smarte. Det vet nemlig at de i ettertid kan
tas på at de bevisst har anbefalt fast rente for massene. I stedet pakker de
inn budskapet sitt og sier ”Vi opplever en vanvittig etterspørsel etter
fastrente” og lignende, noe som i realiteten har en langt større
påvirkningskraft, fordi folk da tenker at ”når alle andre gjør det må det jo
være noe i det”.
Bankenes ulike avdelinger jobber nært sammen, og da
makroøkonomene i sine analyser så at de økonomiske utsiktene bød på fortsatt
usikkerhet i lengre tid, ble dette satt inn i bankenes vekststrategi, hvorpå
kommunikasjonsavdelingene og forbrukerøkonomene fikk ansvaret for å påvirke
målgruppene i ønsket retning.
Ved å i realiteten hausse fastrente i et marked hvor store,
fundamentale problemer vil sørge for en fortsatt lav flytende rente, sikrer
bankene sin egen lønnsomhet ved å tilby Ola og Kari fastrente på eksempelvis 4,27
i bytte for sin flytende rente på 3,25 %. Den enes død og så videre.
Ingenting galt med det i et forretningsmessig perspektiv,
men jeg tror kanskje ikke den samme Ola og Kari nødvendigvis skjønner at de
mediesakene de leser om emnet oftere enn man tror er bevisst generert av
bankene selv.
Morsomt da at sistnevntes representanter i intervjuer sier
at de tror den økte etterspørselen etter fastrente skyldes både det rekordlave
nivået, men ikke minst den store medieoppmerksomheten rundt fastrente. Det er
jo nettopp dem selv som har skapt denne oppmerksomheten.