En jurist sa nylig til meg at hun syntes PR- og kommunikasjonsrådgivning er en forkastelig profesjon. Synet sitt begrunnet hun med at hvem som helst med penger, inkludert kjeltringer, kan hyre sånne som meg for å renvaske sitt omdømme.
Jeg ba henne fortelle meg hva hun i så fall mente var forskjellen mellom oss. Hun blir jo faktisk også leid inn for å forsvare hvem som helst, fra drapsmenn til hvitsnippforbrytere, med det for øye å beskytte dem mot påtalemyndighetene. Hun ble svar skyldig.
For hva er egentlig den prinsipielle forskjellen på å forsvare en persons omdømme eller frihet, så lenge tap av en eller begge vil oppleves som straff?
I det som ble betegnet som Norges største innsidesak, valgte Borgarting lagmannsrett å gi PR-rådgiver Rune Brynhildsen strafferabatt som følge av den enorme personlige belastningen medietrykket hadde ført med seg for ham og hans familie.
Da retten gjorde dette, innrømmet de samtidig at langvarig, negativ medieomtale er å anse som straff. Høyesterett skjerpet riktignok senere dommen noe, men holdt fast ved at kun en av månedene skulle være ubetinget, noe som i realiteten gjorde at Brynhildsen kunne spasere ut som en fri mann.
Jeg mener lagmannsretten var inne på noe svært viktig i sin avgjørelse. At en person som blir dømt får negativ medieomtale, er én sak. Det virkelige problemet oppstår først når en profilert person blir mistenkt for noe, og media kjører på helt fra dag èn.
Vedkommende er altså bare mistenkt, det vil si at saken er i en tidlig fase, og personen det gjelder kan fortsatt bli sjekket ut av den.
Men media lar ofte ikke dette stå i veien for gode oppslag. Selvfølgelig er det slik at vedkommende mange ganger opplever å til syvende og sist bli dømt, og dermed må kunne sies å ha fortjent det mediepresset denne opplevde. Men det motsatte er like ofte tilfelle.
Det er i mine øyne liten tvil om at denne typen mediepress både subjektivt og objektivt sett er å anse som straff som kommer i tillegg til den fra rettsvesenet. Er det riktig at et menneske som av ulike grunner har oppnådd en høy profil skal straffes betydelig strengere enn en ukjent? For mange av de det gjelder vil noen måneder i fengsel eller en bot føles som et vindpust i forhold til tapet av omdømme.
Et godt omdømme er selvfølgelig ingen menneskerett, men følgene av langvarig og negativ medieomtale bør bli en innarbeidet bestanddel når en eventuell straff skal utmåles.
Hva blir de praktiske følgene av dette? Kanskje man kunne tenke seg en ordning hvor det oppnevnes en omdømme-forsvarer samtidig som en rettslig forsvarer.
Media vil ikke bli mildere med tiden. Se på utviklingen de senere år med stadig raskere nyheter, tabloidisering og personfokus så skjønner du det. Og selv om lagmannsretten ga Brynhildsen strafferabatt, er det så langt ikke etablert presedens av særlig betydning. Skal det skje, må høyesterett inn med betydelig klarere avgjørelser på området enn til nå.
Inntil en slik praksis er etablert mener jeg derfor rent prinsipielt at det ikke burde være noe i veien for å oppnevne offentlig betalte omdømmeforsvarere samtidig som en vanlig advokat ivaretar den rettslige prosessen.
Så får man diskutere hvilke kriterier som skal ligge til grunn, altså om saken antas å få et visst mediefokus, om det foreligger tilståelse, om omdømmeforsvarerens honorar skal belastes den tiltalte hvis vedkommende blir dømt, og så videre. Sivile saker kan neppe bli en del av dette, her ligger initiativet til den rettslige prosessen ikke hos det offentlige.
Et sentralt spørsmål i debatten vil bli hvorvidt det offentlige har interesse av å pynte på omdømmet til en mistenkt. Svaret er igjen: Fordi dette i realiteten er dobbelt straff.
Det offentlige setter i gang en prosess hvor en profilert persons liv plukkes fra hverandre i mediene. Som oftest uten av vedkommende har mulighet til å imøtegå mediedekningen i en grad som realistisk sett har betydning for det inntrykk som dannes.
Mange lurer sikkert på hvorfor Brynhildsen, som selv er PR-rådgiver, ikke klarte å håndtere media mer til sin fordel gjennom prosessen. Svaret er enkelt. Når du selv står midt oppe i noe som berører deg sterkt følelsesmessig, klarer du ikke tenke klart og strategisk. Da trenger du ekstern hjelp fra noen på utsiden. Og idet du når den erkjennelsen, kan det være for sent.
Media opererer som kjent helt fritt, ingen har mulighet til å diktere hva de publiserer. En eventuell korrigering av bildet som danner seg ute i samfunnet må altså skje helt fra starten av. Ellers har toget gått. Selv om vedkommende ender opp med å bli frikjent, har prosessen tatt alt, og en sitter ribbet tilbake.
Rent praktisk ville en omdømmeforsvarers jobb selvsagt ikke inkludere desinformasjon og uriktig ”pynting” av mistenktes omdømme. Den ville derimot handle om å i størst mulig grad sikre at media og andre får tilgang til alle sakens momenter sett fra mistenktes side.
Målet ville vært å forhindre langvarig negativ omtale som følge av at media ikke hadde tilgang på denne informasjonen.
Følg Paal Espen Hambre på Twitter: http://twitter.com/phambre