Arctic PR har inngått en avtale om leveranse av kommunikasjonstjenester, herunder medierelasjoner, strategisk PR og krisekommunikasjon, til Teres Medical Group i Skandinavia. Målet er å øke kjennskapen rundt den store rekken av medisinske tjenester som tilbys av sistnevnte. Teres’ klinikker og private sykehus inkluderer kjente navn som eksempelvis Colusseumklinikken, Nobel Clinic, Bergen Kirurgiske Sykehus og Klinikk Stokkan.

Samarbeidet trer i kraft fra og med 1. februar og går fram til 1. juli 2012 med opsjon på i første omgang et halvt år til. Avtalen har sitt utspring i Norge, og er fremforhandlet herfra for alle tre land.

- Teres Medical Group har valgt Arctic PR fordi de er representert med små, fleksible byråer med lokale forankringer i hvert land, noe som tilfredsstiller våre behov ettersom vi nå har blitt en skandinavisk kjede med 19 privatsykehus i Skandinavia, hvorav 11 i Norge, fem i Danmark og tre i Sverige, sier konsernsjef i Teres Medical Group, Nicolai Schanche, og fortsetter:

- Vi har tro på at den nye byråkonstellasjonen vil være en dynamisk og aktiv lokal partner som vil kunne bidra til å skape større kjennskap til de tjenestene som våre avdelinger tilbyr overfor ulike pasientgrupper.

- Den virksomheten som Teres Medical Group driver, griper inn i menneskers liv på en unik måte, og vi er stolte over at de har valgt oss til å kommunisere ut dette, sier Paal Espen Hambre, partner i Arctic PR.

Jeg ba henne fortelle meg hva hun i så fall mente var forskjellen mellom oss. Hun blir jo faktisk også leid inn for å forsvare hvem som helst, fra drapsmenn til hvitsnippforbrytere, med det for øye å beskytte dem mot påtalemyndighetene. Hun ble svar skyldig.

For hva er egentlig den prinsipielle forskjellen på å forsvare en persons omdømme eller frihet, så lenge tap av en eller begge vil oppleves som straff?

I det som ble betegnet som Norges største innsidesak, valgte Borgarting lagmannsrett å gi PR-rådgiver Rune Brynhildsen strafferabatt som følge av den enorme personlige belastningen medietrykket hadde ført med seg for ham og hans familie.

Da retten gjorde dette, innrømmet de samtidig at langvarig, negativ medieomtale er å anse som straff. Høyesterett skjerpet riktignok senere dommen noe, men holdt fast ved at kun en av månedene skulle være ubetinget, noe som i realiteten gjorde at Brynhildsen kunne spasere ut som en fri mann.

Jeg mener lagmannsretten var inne på noe svært viktig i sin avgjørelse. At en person som blir dømt får negativ medieomtale, er én sak. Det virkelige problemet oppstår først når en profilert person blir mistenkt for noe, og media kjører på helt fra dag èn.

Vedkommende er altså bare mistenkt, det vil si at saken er i en tidlig fase, og personen det gjelder kan fortsatt bli sjekket ut av den.

Men media lar ofte ikke dette stå i veien for gode oppslag. Selvfølgelig er det slik at vedkommende mange ganger opplever å til syvende og sist bli dømt, og dermed må kunne sies å ha fortjent det mediepresset denne opplevde. Men det motsatte er like ofte tilfelle.

Det er i mine øyne liten tvil om at denne typen mediepress både subjektivt og objektivt sett er å anse som straff som kommer i tillegg til den fra rettsvesenet. Er det riktig at et menneske som av ulike grunner har oppnådd en høy profil skal straffes betydelig strengere enn en ukjent? For mange av de det gjelder vil noen måneder i fengsel eller en bot føles som et vindpust i forhold til tapet av omdømme.

Et godt omdømme er selvfølgelig ingen menneskerett, men følgene av langvarig og negativ medieomtale bør bli en innarbeidet bestanddel når en eventuell straff skal utmåles.

Hva blir de praktiske følgene av dette? Kanskje man kunne tenke seg en ordning hvor det oppnevnes en omdømme-forsvarer samtidig som en rettslig forsvarer.

Media vil ikke bli mildere med tiden. Se på utviklingen de senere år med stadig raskere nyheter, tabloidisering og personfokus så skjønner du det. Og selv om lagmannsretten ga Brynhildsen strafferabatt, er det så langt ikke etablert presedens av særlig betydning. Skal det skje, må høyesterett inn med betydelig klarere avgjørelser på området enn til nå.

Inntil en slik praksis er etablert mener jeg derfor rent prinsipielt at det ikke burde være noe i veien for å oppnevne offentlig betalte omdømmeforsvarere samtidig som en vanlig advokat ivaretar den rettslige prosessen.

Så får man diskutere hvilke kriterier som skal ligge til grunn, altså om saken antas å få et visst mediefokus, om det foreligger tilståelse, om omdømmeforsvarerens honorar skal belastes den tiltalte hvis vedkommende blir dømt, og så videre. Sivile saker kan neppe bli en del av dette, her ligger initiativet til den rettslige prosessen ikke hos det offentlige.

Et sentralt spørsmål i debatten vil bli hvorvidt det offentlige har interesse av å pynte på omdømmet til en mistenkt. Svaret er igjen: Fordi dette i realiteten er dobbelt straff.

Det offentlige setter i gang en prosess hvor en profilert persons liv plukkes fra hverandre i mediene. Som oftest uten av vedkommende har mulighet til å imøtegå mediedekningen i en grad som realistisk sett har betydning for det inntrykk som dannes.

Mange lurer sikkert på hvorfor Brynhildsen, som selv er PR-rådgiver, ikke klarte å håndtere media mer til sin fordel gjennom prosessen. Svaret er enkelt. Når du selv står midt oppe i noe som berører deg sterkt følelsesmessig, klarer du ikke tenke klart og strategisk. Da trenger du ekstern hjelp fra noen på utsiden. Og idet du når den erkjennelsen, kan det være for sent.

Media opererer som kjent helt fritt, ingen har mulighet til å diktere hva de publiserer. En eventuell korrigering av bildet som danner seg ute i samfunnet må altså skje helt fra starten av. Ellers har toget gått. Selv om vedkommende ender opp med å bli frikjent, har prosessen tatt alt, og en sitter ribbet tilbake.

Rent praktisk ville en omdømmeforsvarers jobb selvsagt ikke inkludere desinformasjon og uriktig ”pynting” av mistenktes omdømme. Den ville derimot handle om å i størst mulig grad sikre at media og andre får tilgang til alle sakens momenter sett fra mistenktes side.

Målet ville vært å forhindre langvarig negativ omtale som følge av at media ikke hadde tilgang på denne informasjonen.

Følg Paal Espen Hambre på Twitter: http://twitter.com/phambre

(Ane Gjennestad, Kommunikasjons- og organisasjonsdirektør)

”Fem ganger flere velger fastrente” stod det å lese over
hele forsiden på Aftenposten nylig. En rekke store og små mediekanaler landet
over fulgte opp saken, og plutselig var det på alles lepper. Like etter kunne
TV2-nyhetene melde at ”Nå binder også Olav Thon renten!”.

Jeg var selv utenlands da dette skjedde, og hadde egentlig
ikke fått med meg de aktuelle sakene. Men da min bedre halvdel plutselig spurte
meg om ikke vi også snart skulle binde renten, skjønte jeg raskt hvilke PR-krefter
som var i sving, og gjorde et dykk ned i mediearkivene.

Medietrykket rundt fastrente oppstod i kjølvannet av flere
utspill og pressemeldinger fra en rekke større banker, hvor gjennomgangstemaet
var at nordmenn går mann av huse for å binde renten. Årsaken er naturligvis det
rekordlave nivået på fastrente som følge av usikkerheten i verdensøkonomien.

Som PR-rådgiver er jeg i utgangspunktet en soleklar
tilhenger av at bedrifter, organisasjoner og offentlige etater kan og skal
bruke de PR- og markedsmessige virkemidler de har til rådighet for å justere
sitt omdømme samt nå sine mål. Men i dette tilfellet synes jeg bankenes
PR-virksomhet er på kanten. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

- Vi opplever for tiden en vanvittig etterspørsel etter
fastrente, sa en av de såkalte forbrukerøkonomene til Aftenposten. Denne typen
uttalelser er del av en velkjent PR-strategi som spiller på menneskenes iboende
trang til konformitet.

Når jeg betegner vedkommende som ”såkalt” forbrukerøkonom,
så har det for øvrig med å gjøre at jeg synes betegnelsen i seg selv er
misvisende. Årsaken er at den gir assosiasjoner til en uavhengig funksjon hvis
formål er å gi kundene råd som er til deres eget beste.

Men forbrukerøkonomen og banken som denne jobber for er så
absolutt ikke kundenes venner. Deres jobb er derimot å påvirke kunder og
potensielle kunder i en retning som tjener bankens
beste.

Akkurat på samme måte som at en sjeføkonom i et meglerhus
via sine uttalelser til media legger et best mulig grunnlag for meglerbordets-
eller corporateavdelingens utadrettede kapitalinnhentnings- og salgsvirksomhet.
”-Nå er aksjer råbilige”, ”Sjeføkonom sier: – Løp og kjøp!” er jo klassikere i
så måte.

Poenget er at fast rente aldri har lønt seg i et historisk
perspektiv. De som har tjent på fastrente, er utlånsinstitusjonene, ikke
kundene. Det finnes selvfølgelig unntak som bekrefter regelen, men slik er det
i all hovedsak.

De som derimot burde vurdere å binde renten, er de som av en
eller annen grunn har behov for sterk forutsigbarhet i sin privatøkonomi. Har
du derimot boliglån innenfor en viss sikkerhetsmargin, trygg inntekt, og kanskje
til og med backup i form av penger på bok, aksjefond, eller familie som stiller
opp i en krisesituasjon, er det i velferdslandet Norge liten grunn til å velge
fast rente.

Ingen trær vokser inn i himmelen, ei heller rentenivået,
selv om man nok burde klare en dobling i forhold til dagens nivå, noe de aller
fleste låntakere allerede skal være sjekket opp mot.

Og det er vel dessuten lite med den økonomiske situasjonen
som tilsier at det vil skje veldig mye på dette området i overskuelig fremtid.
Sentralbanksjefen har sågar avlyst alle planlagte renteøkninger i ett år
fremover, selv om det selvfølgelig ikke finnes noen garantier. Pengemarkedsrenten
øker på sin side som følge av urolighetene, likevel utgjør ikke dette alene nødvendigvis stort i en større sammenheng.

Men bankene er smarte. Det vet nemlig at de i ettertid kan
tas på at de bevisst har anbefalt fast rente for massene. I stedet pakker de
inn budskapet sitt og sier ”Vi opplever en vanvittig etterspørsel etter
fastrente” og lignende, noe som i realiteten har en langt større
påvirkningskraft, fordi folk da tenker at ”når alle andre gjør det må det jo
være noe i det”.

Bankenes ulike avdelinger jobber nært sammen, og da
makroøkonomene i sine analyser så at de økonomiske utsiktene bød på fortsatt
usikkerhet i lengre tid, ble dette satt inn i bankenes vekststrategi, hvorpå
kommunikasjonsavdelingene og forbrukerøkonomene fikk ansvaret for å påvirke
målgruppene i ønsket retning.

Ved å i realiteten hausse fastrente i et marked hvor store,
fundamentale problemer vil sørge for en fortsatt lav flytende rente, sikrer
bankene sin egen lønnsomhet ved å tilby Ola og Kari fastrente på eksempelvis 4,27
i bytte for sin flytende rente på 3,25 %. Den enes død og så videre.

Ingenting galt med det i et forretningsmessig perspektiv,
men jeg tror kanskje ikke den samme Ola og Kari nødvendigvis skjønner at de
mediesakene de leser om emnet oftere enn man tror er bevisst generert av
bankene selv.

Morsomt da at sistnevntes representanter i intervjuer sier
at de tror den økte etterspørselen etter fastrente skyldes både det rekordlave
nivået, men ikke minst den store medieoppmerksomheten rundt fastrente. Det er
jo nettopp dem selv som har skapt denne oppmerksomheten.

Av Paal Espen Hambre,
partner i Arctic PR AS

I løpet av de knappe to måneder som har gått siden hendelsene 22. juli, har det kommet inn 26 klager til Pressens Faglige Utvalg (PFU) vedrørende medienes dekning av de aktuelle hendelsene. Billedbruken av gjerningsmannen står sentralt i majoriteten av disse.

Nasjonal støttegruppe etter 22. juli har bedt pressen innstendig om å ta større hensyn ved å ikke bruke gjerningsmannens navn og bilde på forsiden, noe de bare delvis har etterkommet.

Bistandsadvokatene for ofrene og de pårørende ba retten opprettholde lukkede dører på neste fengslingsmøte, fordi de mente pressens tilstedeværelse ville være en ekstra belastning for de pårørende.

Pressen, på sin side, reagerer sterkt på rettens fortsatte lukket dør-policy, og sier at film- og referatforbudet sikrer åtalemyndighetens interesser med hensyn til mulig bevisforspillelse.

Som superkyniker har jeg problemer med å se realismen i akkurat det. Sjansen for at hele 130 påmeldte journalister skal etterleve dette i en hverdag med kamp om de beste sakene, er ikke stor.

Mange av disse journalistene representerer for øvrig utenlandske medier med ganske annen etisk standard enn våre hjemlige.

Som en pekepinn kan jeg nevne at fransk riksdekkende fjernsyn i dagene etter 22. juli formidlet usensurerte TV-bilder fra Utøya, hvor det var fullt mulig å identifisere enkelte av ofrene.

Representanter for de største riksmediene, eksempelvis ansvarlig redaktør i Dagbladet, Lars Helle, sier at de, om de skulle få mulighet til å intervjue gjerningsmannen, ikke vet hvorvidt de vil publisere det.

Det finner jeg, i likhet med ofrenes bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen, veldig vanskelig å tro. Generelt sett er min erfaring at mange advokater har manglende forståelse for hvordan media jobber, så vel som for deres samfunnsoppdrag. Men i akkurat denne saken er jeg altså tilbøyelig til å være enig med advokatene.

Jeg tror nemlig at et slikt oppslag ville slått alle tidligere salgsrekorder. Hadde Dagbladet eksempelvis slått opp et eksklusivt intervju med massemorderen på forsiden, ville VG knapt solgt en avis den dagen.
Glem Treholt og Orderud, Koss og Dæhli.

Lars Helle understreket i NRK-debatten sist uke at det er helt grunnleggende for rettsstaten at allmennheten får innsyn i rettsprosessen, og at det er offentligheten som blir rammet i motsatt fall.

Jeg tolker ham dit hen at de anser sin dekning av 22. juli som et viktig element i sitt samfunnsoppdrag. Spørsmålet blir da i hvor stor grad 35 forsideoppslag med blant annet «Slik var homohaterens mystiske dobbeltliv», «Morderen krever snippkjole i retten» og ”Skrøt til kjendiser” harmonerer med dette.

For å sette det hele litt på spissen, kan man spørre om det i realiteten ikke handler like mye om å selge aviser samt reklameplass på nettsidene enn å gjennomføre et samfunnsoppdrag. Kan det tenkes at en del medier melker denne saken for bortimot alt den er verdt, og sånn sett skjuler seg bak sitt samfunnsoppdrag?

Lars Helle ble mildt sagt indignert da advokat Larsen konfronterte ham med denne mistanken, og det kunne kanskje tyde på at hun hadde truffet spot-on. Er det i så fall farlig å innrømme det? At en avis som har slitt med opplaget i mange år, og til og med vært på konkursens rand, ser sitt snitt til å vokse på en sak som denne? Tydeligvis.

I tråd med debatten om mer åpenhet fra rettens side ovenfor media, og i lys av det jeg skriver her, blir følgende et sentralt spørsmål:
Påtalemyndigheten, som besitter ekspertisen på feltet etterforskning, mener det enn så lenge er fare for bevisforspillelse om spesifikke deler informasjon skulle komme ut fra retten. Hvorfor mener pressen da at det er verdt å i det hele tatt ta sjansen på det? Eller skulle ikke samfunnsoppdraget som pressen henviser til tjene nettopp samfunnets beste, i dette tilfellet å la påtalemyndigheten gjøre sitt ytterste for at rettferdighet skal skje fyllest?

Hvilket hensyn skal veie tyngst, det til pressen, eller det til de som ble rammet? Svaret sier seg faktisk ikke selv.

22. juli bringer nemlig opp en del prinsipielle spørsmål som må avklares først. Skal man, slik media fremholder det, ha tilnærmet full pressefrihet i Norge, må man faktisk stole på at media regulerer seg selv. Skal vi derimot kontrollere medias fremferd i større grad enn i dag, noe jeg vanskelig kan se for meg at skjer, så er dette
et prinsipielt spørsmål som må få innvirkning for dekningen av alle saker hvor
menneskers skjebne er involvert. Hvor går i så fall grensene for hva dette skal
omfatte?

Debatten som går nå, om hvorvidt media må ta større hensyn til de berørte etter 22. juli er således inne i et feilspor, fordi det handler om grunnleggende prinsipper, ikke en enkel sak.
Selv ikke om det er norgeshistoriens største kriminalsak.

Opposisjonen, i dette tilfellet anført av Frp så, ikke overraskende, sitt snitt til å slå politisk mynt på at statsministeren ikke hadde anmodet Kongen om å delta under markeringen 8. mai, hvor en rekke norske militære tjenestemenn- og kvinner skulle hedres for sin innsats i krig.

Dette føyer seg inn i en rekke sterkt kritiske utspill fra opposisjonen mot regjeringen i løpet av kort tid, eksempelvis hva gjelder gasskraftverk, kraftlinjer, Maria Amelie-saken og sykefraværet, for å nevne noen.

Høyre har i de fleste tilfeller vært sitt sedvanlige beherskede seg, og klarer godt å unngå å rope ulv i saker som ikke er av større betydning.

Ifølge Høyres kommunikasjonssjef Sigbjørn Aanes, har dette vært en del av en bevisst strategi, i tillegg til å løfte frem egen politikk. Det fungerer i alle fall, Høyre er nå klart største parti med 30,7 prosents oppslutning i siste måling fra Opinion.

Frp, derimot, klarer i mine øyne ikke å på samme måte som Høyre skille mellom hva de strategisk sett burde kritisere en sittende regjering på, og hva de kanskje burde avstå fra. De har også en tendens til å gå vel så mye på person som på sak, eksempelvis har Siv Jensens kritikk av Liv Signe Navarsete til tider vært veldig personorientert.

Jeg mistenker at Frp har lagt en bevisst strategi om å kritisere regjeringen og dens medlemmer på nær sagt alt de får mulighet til.

Hvis så, mener jeg det er et svært uklokt valg av strategi, fordi velgerne etter hvert lett kan få mer sympati for hakkekyllingene. Slik er vi lagd.

I en landsrepresentativ måling foretatt av Opinion på oppdrag fra Avisenes Nyhetsbyrå i midten av måneden, er Frp helt nede på 17,9 prosent oppslutning. Ved forrige Stortingsvalg fikk partiet 22,9 prosent. Samtidig viser bakgrunnstallene at hver femte av de som stemte på Frp i 2009 nå har gått til Høyre.

Noen mener at Siv Jensen ikke klarer å holde på velgerne på samme måte som Carl I. Hagen gjorde, og at det er dette som nå begynner å manifestere seg. Birkedalsaken fra tidligere i år kan muligens også forklare litt av den siste nedgangen for Frp.

Men for å gi partiets velgere litt credit, tror jeg faktisk at de evner å se at saker som privatpersoner har foretatt seg som, nettopp, privatpersoner, er et personlig problem, ikke partiets.

Problemet rammer likevel Frp som parti, fordi de selv har veldig lav terskel for å kritisere sine politiske motstandere. Sånn sett har de selv satt en presedens som slår tilbake mot dem når de råker ut for noe som ellers kanskje ville hatt minimal betydning for partiets oppslutning.

Kan det være slik at Frp’s velgere er i ferd med å gå lei av at partiet til stadighet roper ulv? Jeg tror faktisk at opposisjonen, og Frp i særdeleshet, selv vil ha fordel av å vise større toleranse overfor den til enhver tid sittende regjering.

Politikk handler jo til syvende og sist om at partene skal klare å jobbe sammen om de viktige sakene for fellesskapet. Da er det viktigere å være løsnings- enn konfliktorientert, og det er vel kanskje nettopp det en del tidligere Frp-velgere nå har funnet ut.

(Per Jostein R. Ørslien, Country Manager)

(Trine Waldahl, markedssjef)